Semesteroppgave. Historie mellomfag. Høst 2000

Flávio Duarte Andersen

(En fullstendig versjon av denne oppgaven i pdf finner du her..) 

Forord

For mange på Apenes, og i nærområdet, vil mye av historien til dette området være kjent på en eller annen måte. Det sies ofte at ”alle vet noe om Apenes”. Og at det verserer mange historier er ofte bekreftet gjennom avisintervju med beboere fra Apenes. (1)

I denne artikkelen vil jeg se Apenes ut i fra et lokalhistorisk perspektiv. Jeg vil trekke opp noen historiske linjer fra den tid da Apenes ble bestemt å skulle bli en ny bydel i gamle Horten kommune. Så vil jeg se på tider preget av motgang og glede for beboerne som vokste opp her, og som ble en del av et nytt samfunn som rotfestet seg sakte men sikkert. Videre vil jeg se på den moderne tiden, nemlig perioden etter krigen, og avslutte med noen ord om forhold som førte Apenes inn i historien som verneverdig bydel. Jeg håper så at min publikasjon kan bringe fram noe nytt, og få tidligere og nåværende beboere og andre som har glede av historie til å få et nytt perspektiv på lokalsamfunnet. Jeg vil også rette en stor takk til alle informantene som velvillig stilte opp til intervju, arkivaren ved kommunearkivet i Borre som bidro med kart og sakspapirer, Apenes Vel for utlån av arkivet, og andre som har bidratt med informasjon, bildemateriell og teknisk assistanse. Til slutt en takk til min kone for lesing av korrektur.

Flávio Duarte Andersen

1) I Gjengangeren 10.01.1986 s 7 gjengis et intervju av Ragnar Gjessing, tidligere Apenesbeboer. Her forteller han om kjente og mindre kjente historier knyttet til barndomstiden hans på Apenes.

Å skue utover Horten er ikke alltid god medisin for øyet, skjønt det beror nok på øyet som ser vil andre si. Selv vil jeg si byen er preget av en sterk arkitektonisk blanding på godt og ondt. For om ikke Domusbygningen står som vitnesbyrd over vakker arkitektur, så er det hevet over tvil at det finnes bygnings-messige kvaliteter og pene boligområder i hortensdistriktet, som fortjener sin historie. Bare se på deler av Steinsnes, praktfulle Karljohansvern, Keisemarkområdene og Apenes for å nevne noen. Og det er nettopp boligområdet, eller havebyen, som er skapt på Apenes som har opptatt meg. Den har et særpreg som kommer til syne gjennom boligene, gatebildene, bygningsdetaljene, fontenen, de karakteristiske gjerdene, hageportene, beplantningen, eiketrærne, den naturlige floraen, ja endog menneskene her nede. Og dette skaper en historie som for mange bør være av verdi for ettertiden. Opprinnelsen til bebyggelsen er også ganske særegen, så derfor synes jeg å at det er naturlig å starte med den.

Bilde øverst til høyre viser et type II3, hus som er en vertikal tomannsbolig med utgang til Geddesgt. 7 og Billesgt. 10. Hustypen ble kun satt opp her en gang mellom 1917 og 1919.

Bildet nederst til høyre er fra Karljohansvern, og er fotografert fra Vollane. Fotoet viser en del av den typiske marinebebyggelsen som i dag er leiligheter for ansatte i marinen. Bygningen på bildet er en del av et kvartal som er under delvis oppussing. Kilde: Marinemuseets fotoarkiv

Marinebasen i Fredriksværn (Stavern)

Planene for utbyggingen

På en måte er det ingen tilfeldighet at Apenes ble utlagt til boligområde høsten 1917. (2)

Nærmere hundre år tidligere lå nemlig marinebasen i Fredriksværn (Stavern) (Se kartet). Men basen var lett å angripe fra landsiden, og en utvidelse av sjøflåten ville gjøre havnen for liten. Ny base måtte bygges opp, og i 1815 ble en kommisjon nedsatt for å finne en mer egnet marinebase.

Valget kom til å stå mellom utløpet av Lågen, Herrø i Frierfjorden eller Horten. Kommisjonen som skulle inngi sin innstilling bestod av blant annet oberst Aubert og major Gedde, navn som nå lett gjenkjennes i gatenavnene på Apenes. Disse ønsket at Horten skulle bli den nye marinebasen. 21.12.1818 ble det så bestemt at ”anlægget af marinens hovedetablissement” skulle legges til Horten. (3) (Se kartet)

Og i den forbindelse kjøpte staten gården Apenes, med tanke på å bruke Apenes-området som dokkanlegg for marinefartøyer. Marinebasen og dokkanlegget havnet på indre havn. Men ønsket om å bygge boliger på de gamle apenesjordene ned mot Sælavika (4) og fram til indre havn, ble stadig mer aktuelt tidlig på 1900-tallet. Årsaken var at arbeidere på verftet og offiserer trengte stabile boforhold. Ja, det hersket faktisk bolignød slik at folk som jobbet på hovedverftet ikke fikk husly. Men det ble også sagt at en årsak var at driften på marinen kunne stoppe opp hvis ansatte ikke fikk boliger. (5) For at marinen skulle få lov til det måtte de søke tillatelse hos kommunen fordi marinen ikke eide hele dette området.

Formannskapet behandlet saken, men ønsket ikke en utbygging den gang. De hadde ikke råd til å bekoste vannledninger og andre kommunale plikter som følge av boligbyggingen da. (6)

”anlægget af marinens hovedetablissement”

I 1913 utarbeidet likevel Marinens bygningsvesen og byingeniøren et utkast til en reguleringsplan for Apenes, med tanke på utbygging. (7) Planen ble enstemmig vedtatt i bystyret, men ikke iverksatt. (8) Kanskje var det første verdenskrig som la en demper på utbyggingsplanene da. Ikke alle ville sett på en utvidelse av marinevirksomhet som fornuftig akkurat da.

Men mot krigens slutt, nærmere bestemt 1916, vedtok Stortinget en utvidelse av driften ved marinen. Og nå var det nettopp krigen som var en av årsakene til utvidet drift. Dette det førte til et sterkt behov for flere folk og boliger for verfts-arbeidere og marinefolk. Det ble sagt at man måtte “Påskynde byggevirksomheten for å opmuntre dyktige arbeidere og funksjonærer til å tilflytte stedet, og for ikke å miste dyktige folk, da den herskende bolignød truet med å bli en alvorlig hindring for utvidelsen av verkstedsbedriften”. (9)

Da en trengte en stabil og god arbeidsstokk måtte folkene få tak over hodet så fort som mulig, så utbyggingen måtte til. Det ble børstet støv av den gamle reguleringsplanen, og med enkelte endringer ble den vedtatt i kommunestyret 1917. Beboerne flyttet inn etterhvert som husene ble ferdige, men fast strøm kom ikke før 1919, så fram til det var vedovnen god å ha. Og det skulle gå lang tid før alle gatene fikk skikkelig gatebelysning. (10)

Bildet til høyre: 21.12.1818 ble det så bestemt at ”anlægget af marinens hovedetablissement” skulle legges til Horten.

2) Kommunearkivet i Borre, Dok. 12, sak 55, 06.08.1917 s276 jfr vedtaket.
3) Beck, Johannes: Horten, kort omrids av stedets historie, Oscar Andersens bogtrykkeri, Kristiania 1909 s11ff.
4) 1822 het området Sællavigen. Kart av ltn. Heyerdahl Statens kartverk kart 14B3. Navnet blant de eldste uttales Skjælavika, men båtforeningen bruker Solviken i sin korrespondanse. Reguleringsplanen av 25.05.83 bruker Sælavika på kartet, men i henvisningen til kartet bruker de navnet Solvika.

Kommandør Kielland var den øverste lederen for byggearbeidene på Apenes. Han jobbet utrettelig for apenesbeboerne i en rekke år.

I alle de årene han jobbet med saken var han tilstede på en rekke møter med beboerne, skrev brever til de instansene som stod for utviklingen av bydelen, og tok opp saker som bystyret senere tok stilling til, og vedtok (grensespørsmålet).

I tillegg forærte han en rekke hageredskaper til beboerne. Vannfontenen i rundkjøringen Hans Gudesgate / Hagerupsgate skjenket han også til apenesanlegget. Slik sett var det ikke rart at Kielland var en særdeles populær mann, og fikk oppkalt en gate etter seg.

Kilde: Marinemuseets fotoarkiv.

Hans Gudesgate 5

Som en ser var det mange vedtak og planendringer som måtte til for å få bygget ut jordene. Horten kommune, enkeltindivider og apenesbeboerne kjempet for det, og sørget for at beboerne ble samlet i en kommune, og fikk både vann og strøm slik at utbyggingen kunne bli fullført. Men boligene ble ikke bygget på samme tid. Anlegg 1 og 2, som de to utbyggingstrinnene ble kalt, ble bygd opp gjennom en fire-årsperiode. Og det er de husene som er den opprinnelige Apenesbebyggelsen. Først i løpet av 1919-1920 fullførte en byggearbeidene i den nye bydelen som var direkte knyttet til de to store utbyggingsanlggene. (14) Men fram til ca 1930 ble det bygget noen flere hus som smeltet godt inn i den delen som i dag må sies å høre til den eldste apenesbebyggelsen.

Nå er ikke Apenes geografisk sett det samme i dag som for nærmere 100 år siden. Tidlig på 1900-tallet gikk grensene for dette området bort til Ollebakken i syd, bort til Skoggata mot Apensgården, så på skrå syd mot Sølvkronen. Senere ble visstnok grensene i syd flyttet mot Mørchebakken ved Tårnegården. Og i nord går grensen gjennom Gamleveien for så å følge det gamle steingjerdet mot Sælavika. (15) Det som gjør at det er litt vanskelig å sammenligne området før og nå er selvfølgelig det faktum at grensen for apenesområdet har endret seg fysisk og etter folks egne tanker om hva som er Apenes. De fysiske grensene for Apenes ser en på kartet, og forklares i bildeteksten under kartene. (16)

De nye beboerne på apenesjordet

Området og boligene nybyggerne flyttet inn i, var nøye planlagt. Et ingeniørfirma hadde ansvaret for å opparbeide gatebildet, og arkitektfirmaet Morgenstierne og Eide tegnet boligene. Både boligene og boligområdet ble etter all sannsynlighet bygget opp etter engelske “garden suburbs”. Det var egne bydeler hvor en forsøkte å skape et bomiljø som bar preg av å være trivelig. Hageanlegg, store gressplener, trær og litt romantiske hustyper skulle skape et slikt bomiljø. (21) På et stort møte om utbyggingen i 1917, møtte framtidige beboere arkitekt Morgenstierne som fortalte hvor fint det ville være å få sitt eget hjem, få lån på gunstige betingelser, og som det ble sagt, “rimelig husleie etter normale forhold”. Det at Stortinget også hadde uttalt dette, virket svært betrygg-ende på de frammøtte. (22) Så framtiden for de som flyttet inn så i utgangspunktet ganske lys ut. Men hvem var det så som var de første bysbarna i denne nye bydelen?

Over til høyre: Hustype B, som det ble bygd 18 boliger av.
Finnes i bl.a. Aubertsgate, Geddesgate og Hagerupsgate.

Jeg har ikke greid å skaffe fram en oversikt over de aller første beboerne, men en oversikt over eiere fra 1921 er nok ikke så ulik en eieroversikt fra 1917. Dessverre gir oversikten ingen opplysninger om hverken ektefeller eller barn. Men den har yrkestitler og viser at de aller fleste som eide eller flyttet inn i boligene var menn som arbeidet som hjelpe- og fagarbeidere og var offiserer ved hovedverftet. Tabell 1 viser denne oversikten.

Oversikten fra 1921 viser at ca en tredjedel av de mannlige beboerne var offiserer den gang. Premierløitnant Gelmeyden i Hans Gudesgt. 5, overmaskinist S. Christensen i Geddesgt. 4 og under furer Thv. Bjerke fra Geddesgt. 17, er noen av dem. Men det kan neppe være tvil om at det var et arbeiderstrøk som vokste fram her på 20-tallet. Nærmer halvparten var arbeidere. Her bodde fagarbeidere som montør F. Cederborg i Aubertsgate 2, artelleriarbeider Hans Braaten i Falkenstensveien 12a, Kjelesmed G. Eriksen i Billesgt.6, dreier Jan Høgh i Kiellandsgt. 3b, verktøyreparatør E. W. Olsen i Hagerupsgt. 10 og former O. Guldbrandsen i Riecksgt. 1. Men det fantes også funksjonærer som herr Eriksen i Geddesgt 1, og det finnes faktisk en person som var ansatt ved marinen i året 1921, men som sto oppført med en annen tittel. Det var Nathan Lund i Kiellandsgate 1b. Nathan Lund var nemlig noe så selsynt på Apenes som dikter. Han var kjent som en person som var mye alene, men om han var eier eller bare leier er noe usikkert. Ellers er det vanskelig å finne bilder av beboere. Men bildet under viser arbeidere som jobbet på marineverftet på trettitallet. (23)

Over til høyre: Hustype Ibc som det ble bygd 11 boliger av.
De er oppført. Bl.a. i Riecksgate, Blomsgate og Falkenstensveien.
Kilde: Apenes, registrering av eldre bebygg. Reguleringsark. i Borre.

21) James H. Johnson, Urban geography, Pergamon Oxford Geografhies,2nd edition,1972s 36-38
22) Apenes Vels arkiver, Brev datert 1925 til Militærkomiteen fra representanter for foreningen Selvbygg

Bildet til venstre er tatt på Krim ved den store Dokka på verven. Det er fra torpedofabrikken i 1934.

Her finnes sannsynligvis en av de aller første beboerne på Apenes. I andre rekke stående fra venstre kan det være smeden Karl Martinsen som bodde i Geddesgate 5. (Se note 23)

Fotografiet er sammenholdt med ”Opgave over eiere av hus på Apenes 1921”, Marinens Bygnigsvæsen 08.06.21

De som bygde boliger på Apenes under oppbyggingsperioden tok opp lån stort sett ved hjelp av Forsvarsdepartementets billige boliglån. Andre måtte skaffe til veie 15% av lånesummen selv, og fikk statslån på resten. Jeg går ikke nærmere inn på hvorfor det var slik, men felles for mange som bygde var at de fikk store økonomiske problemer utover i 20-og 30-åra. Det som gjorde det var husleieøkningen, varemangelen og prisstigningen som kom under første verdenskrig. Brevet til venstre vitner om disse harde tidene. (25)

De livsmidlene en betalte 100 kroner for i juli 1914 måtte en betale 228 kroner for i november 1917. Men det var ikke bare priser på viktige matvarer som steg. Prisen på lys og brensel steg i fra 100 til 562 kroner og husleie fra 100 til 110 i samme periode. I snitt økte kostnadene fra 1528 kroner i 1914 til 3557 kroner 1 1917 (1917 kroneverdi). Og hadde det ikke vært for dyrtidstilleggene ville prisene vært enda høyere. På samme tid økte imidlertid lønningene til mange også. Det gjaldt blant annet en del håndverkere og industriarbeidere. Men om økningen var betydelig for noen, var det andre som ikke fikk noe lønnspålegg i det hele tatt. (26) Man forventet at flere skulle bli arbeidsledige også, og da ville enda flere få det vanskelig.(27)

Husleieøkningen i kombinasjonen med høyere priser var altså en medvirkende faktor til nøden. Dette førte til at 15 mennesker i Horten måtte bo på to små rom. Og på samme tid sto fire familier på vei til å bli kastet ut av boligene sine. (28) Men at det generelt sett var hardere på Apenes vet vi fordi Marinens bygningsvæsen selv gjorde undersøkelser for å se om det var dyrere å bo her. Og det viste seg at husene som ble bygd av staten, og som de fleste bodde i på Apenes, var dyrere enn hus bygget i byen på samme tid. (29) Se tabell 2.

Såfremt huseierne hadde samme eller tilsvarende yrke var lønningene noenlunde like, og da ser man fort at huseierne på Apenes slet hardere økonomisk.

Samtidig som apenesbeboerne kjempet en kamp for en bedre økonomisk tilværelse, skjedde det samme ved andre utbyggingsområder som staten gjennom forsvarsdepartementet sto for.  Det var nemlig slik at også funksjonærer og arbeidere ved de militære anleggene på Raufoss, Kjeller og Kongsberg hadde fått innvilget boliglån av staten og kjøpt boliger som senere ble dyrere en først antatt. Felles for alle var at “vilkaarene for laantagerne er nogenlunde ens ved de forskjellige anlæg”. Og det gjorde sitt til at representantene for de ulike foreninger og bolignemder inngikk et samarbeid om å få bedret lånevilkårene.

Man ble enig om å sende en felles “ansøkning om øieblikkelig gjeldende lempelser” som det het. Foreningen Apenes Vel sendte en slik ansøkning som av Bolignevden ved Hærens Flyvemaskin-fabrikk på Kjeller ble ansett som “nokså krass”. De mente at tonen burde “avdempes endel”.
Men formannen i Apenes Vel, Rudolf Jensen, endret neppe ordlyden. For den 10de mars 1928 sendte han ansøkningen på vegne av Apenes, Kjeller, Raufoss og Kongsberg.

Også arbeidere fra Melsomvik Oplagshavn ønsket slike lettelser. (34) Men heller ikke nå lykkes man. En kjempet imidlertid videre, og Apenes Vel og Kommandør Kielland sendte mange skriv til Forsvars-departementet og Stortinget for å forsøke å få ned husleien og endre på den panteobligasjonen som bestemte husleieprisene. Panteobligasjonen var forøvrig betegnet av jurister som ”enestaaende i haarde bestemmelser og betingelser og av enkelte betegnet som de værste de hadde sett i den retning”. (35)

Fra 1917 og fram til 1940 prøvde altså Apenes Vel med Rudolf Jensen, Gjessing, kontorist Eriksen, Kielland og andre trofaste støttespillere å få staten til å gi beboerne lettelser i lånevilkårene. Men det ble få innrømmelser fra statens side. Det nærmeste hjelpetrengende beboerne kom i nærheten av, var et slags statlig hjelpetilskudd på 50.000 kroner som Marinens Intendantur fikk av pengelotteriets overskudd en gang på 30-tallet. De skulle “bli tilgodeset de dårligst økonomisk stillede av låntagerne innen marinen”. Og dem fantes ikke bare på Apenes, men også andre steder i byen.36 Det var derfor ikke den utrettelige medmenneskelige innsatsen som kom til å forandre apenesbeboernes harde kår. Det ble tiden som kom til å løse de økonomiske bekymringene for funksjonærer og arbeidere.

30) Gjengangerens arkiv, Gjengangeren 23.08.21
31) Her referert etter Tidens Tegn, fredag 07.03.1924. Tidens Tegn var dagsavis i Oslo 1910-1941 og landets nest største avis, senere overtatt av Verdens Gang. Redaktør Thommessen var fra Horten, og det var sikkert en årsak til avisens interesse for apenessaken.
32) Daggry, mandag 24.03.1924. Daggry var arbeiderpartiavis i Horten ca 1910-25
33) Kommunearkivet i Borre, Bystyreprotokollen, dokument 11, sak 62(1923) Boliger på Raufoss. Ikke ulike Apenesboligene. Kilde: Raufoss ammunisjonsfabr. 1896-1946
34) Apenes Vels arkiver, Brev fra Bolignevnden ved Kongsberg Vaabenfabrik, Kongsberg 23.12.27, Brev fra Bolignevnden ved Hærens Flyvemaskinfabrikk, Kjeller 03.03.28, Brev fra Apenes Vel, Horten 10.10.28
35) Apenes Vels arkiver, Skriv til Stortinget, Horten den 12.11.1923
36) Apenes Vels arkiver, protokoll/forhandlinger 15.08.28-29.01.69, Årsberetningen 1930-31

Beboerne samarbeidet ofte om ulike gjøremål, og tok blant annet del i dugnadsarbeid her gjennom mange år. Og særlig under innflyttingen var det mye å gjøre. Husene måtte males både innvendig og utvendig. Like før påsken 1919 samlet så Kielland en stor del av apenesbeboerne for å snakke om husfargene. Det hadde seg nemlig slik at man ønsket å samarbeide om valg av husfarge. I møtet som ble holdt kom det fram at noen ønsket seg en ensartet farge, andre kvartalsmessig farge, mens atter andre ønsket egentlig å bestemme selv.

Kielland selv ville at alle husene på Apenes skulle males i en kremgul farge, og så kunne fargene på vindskier og vinduskarmer varieres. Gjerdene skulle ha en gråfarge av hensyn til støvplagene. Fargevalget harmonerte helt med det synet arkitekt Morgenstierne selv hadde. Men man kunne ikke enes helt, så noen foreslo å trekke inn maler W. Erdmann. Han skulle nemlig “ha en egen evne til i en fart avgjøre hvilken farge som ville passe til omgivelsene”. Enden på visa ble så at alle ble “anmodet at først-kommende lørdag “henge ut på husveggen den fargen de ønsket. (37) Men hvilke fargekombinasjoner som endelig ble valgt, kan nok dessverre bare husene selv fortelle om.

Også opparbeidelsen av gårdsområdet førte til felles krafttak. Mange hadde jo dårlig råd, slik at de ikke hadde råd til gartner, så da tok folk i nærmiljøet spadene sine og møtte opp til dugnad. Selv etter krigen i 45 møtte folk opp med hakke og spade for å hjelpe en nabo som skulle planere eller grave ut for å bygge på. (38) Var det mye hageavfall som samlet seg stilte Apenes Vel opp, og det var kun regnvær som hindret et godt oppmøte da. Foreningen hadde også et fyrverkeri av en medlemsmasse som sørget for alt fra gratis utdeling av gjødning, forbedring av gatelys, opprydding av søppel, og hjelp til trengende.

På 40-tallet startet også de årvisse sankthansfestene på Furusletta som folk minnes den dag i dag, selv om sankthans-festene etterhvert måtte vike for ny bebyggelse. Den gamle sankthansvisa fra 1950 vitner om det der står at ”folk de sier, det er siste gang at vi kan ha det moro på Furusletta vår”. (39)

Mye av samholdet og fellesskapet ble nok skapt gjennom Apenes Velforening som opp gjennom årene greide å samle mange medlemmer som var veldig aktive og sterkt interessert i å skape et miljø her nede. Likevel var det ikke alle som tok like sterkt del i fellesbestrebelser for Apenes. Noe som kan beskrives med de ordene som Reidar Gjessing avsluttet med i sin sang på 30-års festen for Vellet 1948. Mange hadde “slitt for felles sak, mens andre de har vandret rundt i ganske ro og mak”. (40) Det engasjementet som likevel ble vist satte spor etter seg. Det vitner den fellesskapstanken eldre beboere på Apenes fremdeles trekker fram den dag i dag når en snakker om livet her.

37) Apenes Vels arkiver, protokoll/forhandlinger 29.04.1919
38) Reidar Andersen og Arnt Bjerke, intervju 09.10.00
39) Sang om St. Hans på furusletta 1950 av Karin & Mollikk
40) Apenes Vels arkiver, utklippsarkivet, En vellykket jubileumsfest i Apenes Vel lørdag 04.09.48

Økonomisk sett står perioden fra 1917 og fram til ca 45 som en turbulent tid. Huslån, husleier, matvarepriser, klespriser, brenselpriser og lønninger endret seg hele tiden. Lønna for en verftsarbeider svingte fra 50 øre timen i 1916 til 2 kroner og 8 øre i 1920 for så å gå ned til 1 krone og 16 øre i 1934. (41) Det er klart at det skapte vansker for folk som hadde huslån som stort sett økte, og hvor mat- og brenselpriser hele tiden var høye.

Tvangsauksjoner var ikke uvanlig, og ble også holdt på Apenes utover 20-tallet. I februar 27 ble det holdt tvangsauksjon over ni hus i Horten, hvorav syv av disse husene hørte til på Apenes. (42)

Hvorvidt disse familiene ble innkvartert privat eller i regi av fattigvæsenet vet jeg ikke. At tiden på mange måter var hard viser tvangsauksjonene, men kan også beskrives ved en henvendelse Apenes Vel fikk på slutten av 20-tallet. En arbeiderfamilie på 10 medlemmer hadde pr. 1ste mars 1928 52 kroner pr uke i lønn. I tillegg fikk familien 10 kr. pr.uke i leieinntekter. Av dette måtte familien betale 25 kr. pr. uke til boliglån. Familien sto dermed igjen med 38 kr. pr uke, eller 152 kroner i måneden. Huseieren søkte om utsettelse på eiendomsskatten, men dette ble nektet, og gården ble satt på tvangsauksjon.

Marinens Intendantur, på statens vegne, fikk tilslaget på 1000 kroner for huset! Hvor familien fikk husly vites ikke, men “fattigvæsenet” var kanskje neste stoppested for også denne familien. (43) Men også dyrtidstilleggene var viktige, og var av betydning for folk i flere tiår. Tillegget ble ofte brukt til å betale regninger og reddet mang en familie fra fattigdom. (44)

41) Statistisk sentralbyrå, Timelønn i verkstedindustrien. 1910-1975.Kr
42) Gjengangeren, 04.01.1927, Tvangsauktion 03.01.27
43) Apenes Vels arkiver, Skriv fra “Selvbygg med statslaan og Apenes Vel”, Horten den 2den juni 1928
44) Kirsten Danielsen, intervju 06.11.00

Familien Oddvik i Hagerupsgate 10 ble aldri offer for tvangssalgspøkelset. Men også de merket de høye prisene på alle livsnødvendige varer. Derfor stengte de ofte av et rom om vinteren når kulda grep om seg. Det var ofte den ene stuedelen som ble stående forlatt da, for som regel hadde ikke folk så mange andre rom å stenge. En må også huske på at selv om huseieren hadde både første og andre etasje, så måtte en ofte leie ut i andre etasje for å greie å betale avdragene på huset.

Så det var ikke uvanlig at det bodde minst to familier på ett rom og kjøkken i de aller fleste bolighusene på Apenes. Og da kunne det bo opptil 5-6 personer i hver etasje. (45) John Løken, som har bodd på Apenes siden 26, sa at hjemme hos dem bodde det en gang hele15 stykker! Og var det behov for å spe litt ekstra på økonomien, hendte det at en leide ut et enkeltrom til to stykker hvor kun en gardin var skilleveggen mellom de som leide rommet. Så at det var trangt om saligheten kan neppe stikkes under en stol.

Hvor folk sov kan en saktens lure på når en sammenligner med nåtiden. Senger til alle fantes ikke, så divanen var redningen for de fleste. Pengene en fikk ekstra når en leide ut kom godt med når en skulle handle mat. De høye matprisene spiste jo opp en stor del av budsjettet.

En butikk ble også beskyldt for å ta overpriser og behandle kunden dårlig. I 1921 skrev kanoner Svendsen et brev til styret i Apenes Vel, der han klaget på betjeningen og de høye prisene i en butikk på Apenes. Han, ba dem undersøke forholdene og “kraftig gripe ind naar saken er undersøkt”. (46) Når det gjaldt betalingen var det alltid noen som betalte kontant, men det var vanlig å handle på bok. Selv for offiserer var det slik, for de hadde heller ikke god råd. Og så gjorde en opp en gang i måneden, og da gjaldt det å ha en stabil kundemasse som betalte det de skyldte. Arnt Bjerke hadde hørt at en familie som drev butikk kunne overleve på åtte faste kunder, men om folk handlet på bok og ikke betalte, skulle det ikke mye til før en butikk gikk over ende.

43) Apenes Vels arkiver, Skriv fra “Selvbygg med statslaan og Apenes Vel”, Horten den 2den juni 1928
44) Kirsten Danielsen, intervju 06.11.00
45) Roger Oddvik, intervju 24.09.00
46) Apenes Vels arkiver, protokoll/forhandlinger 28.01.21

Det var ikke bare utleie som ble regnet som inntektskilde. Mange hadde en liten pram, sjekte eller motorbåt som de dro ut å fisket med rett ut på indre havn. Det var få som reiste særlig lenger ut. Det aller meste av fisken en fikk spiste en til middag, eller ga bort til de som ikke hadde båt, eller hadde skikkelig dårlig råd. Men noe ble solgt til konene i gata også. Så dette var en god attåtæring når nøden var der. 

Pengene en fikk ble imidlertid ikke bare brukt til mat og klær, men også til brennevin og fyll. Kunne en ikke fiske var kaninhold, og grønnsakhold også en utvei. Flere hadde saktens en gris også. Og i skogen, som gikk tvers utfor stuedøra, kunne en finne urter til bruk i maten.

Bilde av to av de gamle, nå nedlagte, butikkene på Apenes.
Huset til venstre er den gamle planteskolen som huset et bakeri.
Huset til høyre er kolonialen til Øvreland. Kilde:
Foto Gjengangeren, ukjent dato

Kvinnene arbeidet jo sjelden “ute” som jeg var inne på tidligere. De som oftest hadde fast jobb var ugifte kvinner som tok seg jobb utenfor hjemmet. Et eksempel er Åse Barth som jobbet som ekspeditrise før krigen. Andre eide eller drev en liten butikk på “hjørnet”, som fru Hvidstens bakerforretningen i den gamle planteskolebygningen i Geddesgate 11(se bildet), og kolonialhandelen og tobakksbutikken til Øvreland i Geddesgate 10 (se bildet).

John Løken, som idag bor i Kiellandsgate 5b, var visergutt hos Øvreland, og leverte varer for butikken. Mange beboere kjøpte selvfølgelig varene sine her, men butikkene var dyre, så en havnet ofte oppe i kolonialen til fru Kvardahl i Hagerupsgt.4.

Seinere ble det Kooperativet som tok over på 40-tallet, eller begynnelsen på 50-tallet. Midt på 50-tallet ble så et nytt kooperativ bygget der den nåværende dyreklinikken ligger. Var du medlem her, og sparte på kvitteringene, kunne du ved årsslutt få igjen 1-2 prosent av årets handlesum. Derfor var det populært å handle i denne forretningen. (47)

Men for å spe på inntekten litt arbeidet også husmødre som syersker, eller vasket tøy, rullet duker, klær og lakener. Moren til dikteren Nathan Lund borte i Sjappabakken (Billesgate opp mot Falkenstensveien) var en av disse kvinnene. Hun tok ca 15 øre timen for strykearbeidet sitt (før krigen).

Familien Ingebretsen utenfor kooperativet en gang
på femtitallet. Familien bor i Larvik i dag, Damen på
bildet er ”Tulla”, søsteren til John Løken i Kiellandsgate.
Kilde: Privet eie, John Løken, Horten

47) John Løken og Torunn Løken, intervju 25.09.00, Roger Oddvik, intervju 26.09.00 og Kirsten Danielsen, intervju 06.11.00

 På dette bildet fra 20- eller 30 tallet
ser en at det kun er gruslagte gater
på Apenes. Bildet er tatt fra Auberts
plass. Kilde: Marinemuseets fotoarkiv

De aller fleste en snakker med trekker fram de gode sidene ved livet på Apenes. Man minnes fellesskapet, naboer som alltid ga en hjelpende hånd, unger som en passet for hverandre og gavmildheten når noen ikke alltid hadde råd til middag. Men også andre sider ved livet dukker frem når gamle papirer kommer på bordet eller minnene kommer på gli.

Ser en på gamle bilder av Apenes oppdager en fort at det ikke var asfalt her på 30-tallet, så støvplagen som fulgte sommerstid var lenge en kilde til irritasjon på hele Apenes. Særlig for de som hadde utgang til Falkenstensveien eller ”Landeveien” ble plagene ekstra ille.

På Apenes ellers var det ikke mer enn en 6-7 biler før krigen, så støvplagene var neppe like store der. (56) Falkenstensveien var innkjørselsåre til byen, og beboerne mente at den store biltrafikken støvet ned og ødela frukttrærne og bærbuskene. De sendte en klage til Distriktskommandoen, og ba dem gjøre noe med problemet. Men budsjettmessige grunner førte til at det ikke ble gjort noe nå, så støvplagene kom til å være et irritasjonsmoment til langt ut på 50-tallet. (57)  At støvplagene var reelle er det ingen tvil om, men den helt store trafikken var det neppe etter dagens målestokk. Det var nemlig ikke registrert mer en 1048 motorvogner i distriktet i 1930. (58)

Men også andre konflikter har eksistert på Apenes. Inga Gundersen eide på slutten av 20-tallet en kiosk i Billesgate nederst i Sjappabakken, og her holdt det ofte til en gjeng med barn og ungdommer på dagen og kveldstid. Det førte nok til en del høylytt prat og støy, skal en tro tyve av Apenes Vels medlemmer. De klaget nemlig til Distriktskommandoen over “uro og spetakkel”, og mente at sjenansen var såpass stor at de ønsket å fjerne kiosken. Men Distrikskommandoen fant ikke grunn til å fjerne den i første omgang hvis fru Gundersen sørget for at kiosken ikke “medfører ulemper for strøkets beboere” i framtiden. (59) Plagene forsvant nok, for kiosken ble stående der i flere år.

Også ved bussholdeplassen i skjæringen Billesgate og Paaskesgate var det litt støy og morellstjeling. Huseieren, eller ”Bygdekjempen” som de kalte han, ble svært arg på det og skal visstnok ha gitt en kraftig ørefik til en av “plageåndene”. Følgene av det var at noen gutter en sen kveld skjærte ned hele treet til ”Bygdekjempen”.

Ungdommene hadde ellers sine feider med ”Baggerødgjengen”. Om det ikke var så ofte, så var det likevel et typisk trekk mellom bydelsungdom. Navn som “Trollkjerringa” og ”Spekkhugger´n” - visstnok fordi han var så sinna, tyder nok på at også apenesbeboerne hadde sine små og store konflikter med hverandre. Men det var kanskje “fylla” som førte til de mest tragiske sosiale konfliktene. ”Nils i hula”, som bodde i ei hytte på Bekkajordet, der Ola Nordmann ligger i dag, var alkoholiker og fillefrans som en kalte han.

Men han var ingen farlig mann og levde i ”hula” på 50-tallet. ”Harald Dundern”, som vi nevnte tidligere, levde midt på 30-tallet oppe i ei granbarhytte i skogen der Hasselbakken ligger i dag. Han var også alkoholiker og visstnok skilt fra kona som bodde på Apenes. Også han ble en “fant”, men han var heller ikke farlig, selv om ungene ofte bare skula til han. Selv hadde han ikke råd til brennevin, så han drakk primussprit, “to blaff og en loff” som en sa. 

56) Roger Oddvik, intervju 26.09.00 og John Løken, intervju 25.09.00
57) Apenes Vels arkiver, Brev av 16.4.34 til Distriktskommandoen/ Brev av 20.03.34 fra Distriktskom.
58) Meddelelser fra vegdirektøren, Statens vegvesen i Vestfold, Opgave pr. 31. des. 1930
59) Apenes Vels arkiver, Brev av 04.06.27 fra 1ste Sjømilitære Distriktskomando

Et annet stort problem var den dårlige kloakkløsningen. Husene hadde ikke jo ikke septiktanker, så kloakken ble ført rett ut på strendene på indre havn. Gjengangeren hadde en artikkel om det februar 1964 . Man kan se at stranden ble sakte men sikkert mer og mer tilgriset, og saken opptok beboerne meget sterkt. Før hadde jo ungene kunnet vasse og kose seg ved strandkanten, men år med tilgrising førte etterhvert til at barna nå bare ble tilgriset hvis de tok en tur ned på stranda. (66) Det var ikke før pumpestasjonen på Falkensten ble bygget ca 1975 at kloakkproblemet ble løst.

Fjerningen av kastanjetrærne i Hans Gudesgate i 51 var også en sak som vakte uenigehet. (67) Hele Hans Gudesgate var beplantet med kastanjetrær som for noen kastet av seg for mye løv. Aleén var visstnok enestående der den sto i sin prakt under blomstringen, men hvert et blad falt for siste gang en dag tidlig på femti tallet.

Men Apenes Vel jobbet aktivt med å holde apenesbeboerne sammen som en enhet i tiår framover, noe de årvisse sankthansfestene, juletrefestene og saker av større og mindre betydning som de jobbet med, vitnet om. På slutten av 60-tallet begynte imidlertid festene å trekke mindre folk, og det var kanskje et tegn i tiden om at en epoke nå gikk mot slutten. (68)

De årlige sankthansfestene ned mot furusletta ble også borte etterhvert som den nye bebyggelsen presset seg fram. (69) I sangen som ble skrevet til sankthansfesten på Furusletta i 1950 synger en ”at folk de sier, det er siste gang at vi kan ha det moro på Furusletta vår”. Det endret også forholdene på Apenes. Eldre beboere flyttet eller døde, og nye beboere ble visstnok ikke så sterkt involvert i fellessaker som tidligere generasjoner. Og selv om ikke vellet ble tyngdepunktet, var det så sent som 1968 hele 157 medlemmer som betalte årskontingenten. Det viser at apenesbeboerne hadde en slags fellesinteresse av å stå samlet.

Tidligere og nåværende beboere sier også at sekstitallet fremdeles var en tid da dører kunne stå ulåst, og naboene kjente hverandre veldig godt. Men med sekstitallet kom også vår tids nye samfunn. Tiden da bussjåfør Olaf Johansen ropte etter passasjerene på “Bjerkes plass” var defintivt over.(70) Apenes var i endring.

65) Gjengangeren 01.08.67
66) Apenes Vels arkiver, avisutklippsarkivet, artikkelen er fra 1964, Apenes Vel har flere uløste saker gående.
67) Anonym informant (A2) og Kirsten Danielsen, intervju 05.11.00
68) Apenes Vels arkiver. Protokoll/Forhandlinger 15.08.28-29.01.69, Årsberetning 28.02.68
69) Det var to furusletter som var samlingsted på Apenes. Det ene stedet lå nede mot Sælavika, og det andre lå straks nord for Apenesgården.
70) Fam. Bjerke bodde i Geddesgt. 17. Holdeplassen var rett utenfor kjøkkenvinduet, derav “Bjerkes” plass.

På dette bilde tatt fra andre etasje i Kiellandsgate 5b, kan en se at den nye femtitalls-bebyggelsen har tatt form ytterst til høyre på bildet. Det var jo også marinen som satte opp disse boligene fordi de igjen trengte boliger til arbeiderne ved verftet. Som en ser brøt stilen sterkt med den eldre bebyggelsen. Til venstre på bildet kan en se
Hagerupsgate 1bygget ca 1917 eller 1918.
Kilde: Foto. John Løken

På femtitallet startet en ny utbyggingsperiode på Apenes. Også denne gangen var det marinen som ønsket boliger til arbeiderne, men mangelen på boliger førte til at boligbyggelagene også fikk bygge ut. Både i Hasselbakken og Kiellandsgate ble det bygget en rekke tidstypiske kasselignende to- og firemannsboliger som avvek sterkt fra den opprinnelige bebyggelsen.

Videre utover på sekstitallet begynte huseiere så å skille ut tomter, og tiltettingen med nye hustyper ble en del av det nye Apenes. I tillegg hadde nå en rekke huseiere begynt å bygge om og modernisere de gamle boligene, uten å ta hensyn til den særpregede arkitekturen. Beboerne tenkte mer på nye “praktiske” løsninger enn på å bygge videre på den stilarten som husene hadde. Det ble da også påpekt da kommunen gjorde en undersøkelse av området på slutten av syttitallet. “En del skjemmende tilfeller av ferdighusfabrikantenes og byggevarefirmaenes gode tilbud preger derfor området i for stor grad”, kunne en lese i bygnings- og reguleringsvesenets undersøkelse i 1979. Utover på syttitallet hadde da også en del utbyggings- og moderniserings-saker blitt stoppet, eller måtte endres hvis de skulle bli godkjent.

Bevaringstanken var med andre ord satt på dagsorden hos bygningsvesenet. En kom derfor fram til at en måtte prøve å få stoppet denne utviklingen, slik at området i størst mulig grad kunne beholde sin opprinnelige arkitektoniske særegenhet. (71) Bygningssjefen Ivar B. Bauck sendte derfor et forslag til reguleringsbestemmelser for bydelen til Fylkeskonservatoren i Vestfold. Det ble spesielt understreket at det var den antikvariske interessen, også i landssammenheng, som var grunnlaget for bevaringstanken. (72) Fylkeskonservatoren, den gang Erling Eriksen, uttalte at området også måtte ta med seg Nedre Keisemark 27-31B. I tillegg ønsket han også en sterkere bevaring av vegetasjonen og trærne i området, løse sprosser måtte totalforbys og nyere bebyggelse måtte trekkes inn i bestemmelsene. (73) Disse tankene fikk gjennomslag i bygningsrådet, og Fylkesmannen stadfestet bystyrets vedtak av 08.12. 1980. (74)

Det kan se ut som om beboerne hilste planen velkommen, for det var kun en beboer i Nedre Keisemark som klaget på bestemmelsen. Han fant det ”urimelig at store trær som er til sjenanse for beboerne skal beskyttes”. Klagen ble imidlertid ikke tatt til følge. (75) Slik ser en at bevaringsinteressen ikke har noen direkte sammenheng med leveforholdene eller hvordan beboerne gjennom tidene har opplevd Apenes. Den er i sterk grad preget av en lokal og nasjonal antikvarisk bevaringsverdi.

71) Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, Registrering av eldre bebyggelse, Horten bygnings- og regulerinsvesen august 1979 s1,3 og 6
72) Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 511,Horten bygningsråd 19.02.80, sak nr. 52/80
73) Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 511,Brev til bygningssjefen i Horten, 02.05.80.
74) Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 504, Annonse i Gjengangeren, 05.05.81
75) Kommunearkivet i Borre, Bygningsarkivet, ark. 511, Horten bygningsråd 23.10.80, sak nr. 335/80